En moderne motkanon

De norske filmene som har gått mot strømmen siden 1980 viser at den som våger, vinner – på lang sikt. Velkommen til en moderne motkanon – fra Fabel til Mot Moskva.

Publikum og kritikere strømmer til middelmådigheten som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen, som "Mot Moskva" (foto).

I boka Den norske filmbølgen: Fra Orions belte til Max Manus (Gunnar Iversen og Ove Solum, Universitetsforlaget, 2010) beskriver filmprofessor Gunnar Iversen følgende nedslående faktum:

”Noen tradisjon for filmatiske eksperimenter finnes så å si ikke i Norge (...) Spillefilm (...) har blitt ansett som et for kostbart medium for eksperimenter, og verken staten eller private produsenter har oppmuntret til filmatiske eksperimenter eller avvik.”

Dette sørgelige faktum er tydeligere enn noen gang i dagens (post-)Giskewood, der gjeldende devise er ”Den som intet våger, vinner”. Både publikummere og kritikere strømmer til middelmådigheten som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen.

Jeg vil lande på ti av dem.

Det fins åpenbare eksempler som fortjener omtale, eksempelvis Bent Hamers Eggs (1995), Pål Sletaunes Budbringeren (1997) og Joachim Triers Reprise (2006). Men disse filmene utgjør kanon. Denne artikkelens siktemål er derimot å anerkjenne de langfilmene som ikke har vært skoledannende gjennom umiddelbare etterfølgere, men i stedet djerve forsøk på reelle alternativ både hva gjelder fortelling, stil og tematikk – rett og slett enestående eksperimenter.

FABEL-AKTIG
Den første steinen er det gjenfortellingskubistiske möbiusbåndet Fabel (Jan Erik Düring, 1980) – etter Erik Løchens manus. Filmen ble alt annet enn toneangivende for åttitallet, som på mange måter staket ut nye retninger for norsk film, med kulminasjon i Norsk filmfonds institusjonalisering av kommersiell sjangerfilm på totusentallet. Thor Ellingsen i Dagbladet omtalte Fabel slik:

”I vårt nærværende kino-klima og vår media-situasjon ellers, er det å lage en film som ”Fabel” antakelig en heroisk handling. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til slik heroisme. Jeg synes den er flott. Jeg synes også den er litt dum. Min påstand. Filmskaperens privilegium.”

Kinoklimaet og mediesituasjonen i dag har forverret seg med hensyn til filmer som Fabel, der en tilsynelatende enkel historie om en ung kvinnes (Inger Lise Rypdal) påkjørsel av en hund med bilen åpner for problematiserende perspektivering gjennom en hel langfilm.

Ingen norsk film siden 1980 har vært like eksperimentell i fortellestruktur, og få har lekt mer med forholdet lyd/bilde (Hvem snakker? Hvorfra?). Likevel forbigås heroiske handlinger som Fabel som regel urettmessig i omtaler av Løchens ellers kanoniserte Jakten (1959) og Motforestilling (1972), som nylig fortjent ble relansert på dvd av NFI. Men hvor er viddesynet i Knut Formos siste jakt (Düring, 1973) (også etter Løchen-manus) og Fabel?
Forvist til sjeldne cinematekvisninger for de spesielt interessante.
Hvorfor? Andre nasjoners kunstfilmer er jo ofte (dessverre, men dersom man skal være ærlig) båret kommersielt frem av kvinnekropper – Bunuel, Bergman og von Trier holder som eksempler. Er vi i Norge så blyge at bevegelsesbilder av en ung, smellvakker og avkledd Vibeke Løkkeberg stanser en utgivelse av den modernistiske perlen Liv (Pål Løkkeberg, 1967) eller en nakenbadende Rypdal i skjærgården stanser en utgivelse av Fabel? Jeg tror for så vidt ikke det. Det er gjerne rettigheter og kommersielt potensial som stanser slike utgivelser. Men jeg tror at både Liv og Fabel ville solgt nok eksemplarer på dvd eller bd og kapret nok klikk på nettet – av flere enn de drevet av drift.